back
Da bror min døde
[Fritt etter Hans Børli]




  
Det var ei natt i januar
Utenfor vinduet sto nakne trær
og famlet med sine knoppsåre greiner etter stjernene.
De pakket ned dine eiendeler fra nattbordskuffen
Det hele var så lavmælt
Så forferdende enkelt
Som om døden var et bud som ventet utenfor døra.
Verda får å vite. Telefonen kimer
Det drypper fra springen
Mennesker går omkring
Et sted gråter et barn
- Det er forunderlig, tenker jeg.
Det kjens som
jeg brått har mistet retten til
mangt som var meg dyrebart
Villblomstene på marka
Stien gjennom graset, måltrosten
som sang i skogen ved tjernet -
Ja, alt dette som var
har gått tapt i natt. Jeg eide det
i kraft av din kjærlighet, bror
Den var et skjøte
- slektens nuskrevne borgerbrev
Nå krever TIDEN sitt lån tilbake.
Den store fremmedheten
står alt bredbent der ute
og vifter med fremtiden

Min kollega og venn Anders Bjørnsen så min sorg den dagen jeg mistet min bror. En stund etter fikk jeg et dikt i Hans Børlis ånd.
I min familie var det tradisjon å minnes den døde med et dikt. Men min yngste bror var det vanskelig å skrive om.
Jeg møtte ham første gang da han var syv år. Neste gang var han voksen. Begge møtene var korte.
- "Er det du som er broren min?", spurte han meg
- "Ja, og vi kommer til å bli kjent med hverandre. Du kommer på besøk til sommeren", sa jeg.
Men døden knuste begges drøm.
Min venn Anders Bjørnsen som ikke kjente til vår familietradisjon, ga meg diktet ovenfor.
- underlig! Takk, Anders.



[