Om Ibn Khaldun av Eyvind Dalseth, "Samfunnstenkningens historie: fra Hellas til Rousseau", 1972. Filosofisk institutt, Universitetet i Trondheim, 1972. ss.111-120


1. Liv.
Ibn Khaldun ble født i Tunis i 1332. Han nedstammet fra en aristokratisk familie som i århundreder spilte en vesentlig rolle i det politiske liv i Marokko. Kombinasjonen av politiske aspirasjoner og trang til lærde aktiviteter produserte i Ibn Khaldun både en statsmann og en politisk vitenskapsmann av første klasse. Ibn Khaldun fikk en klassisk utdannelse, Koranen, Jus, poesi og grammatikk, senere også i aristotelisk filosofi. Det er verdt å understreke at arabisk kultur på dette tidspunkt var fullt på høyde med den kristne sivilisasjon på alle områder. [???] Fra tyveårsalderen forfulgte Ibn Khaldun samtidig en politisk karriere og en lærdomskarriere. Som politiker levde han et omtumlet liv i den tids mange stridigheter mellom fraksjoner i den arabiske verden. Han trakk seg etter hvert tilbake fra det politiske liv og viet seg til skrivingen av sitt hovedverk Kitāb al-‛Ibar, Verdens Historie. I november 1377 fullførte han introduksjonen til dette kjempeverket, Muqaddimah, "med ord og ideer strømmende i mitt hode som krem i en urne". Og det som slår en ved lesning av dette verket er nettopp den usannsynlige rikdom på historiske, sosiologiske og politiske ideer. Slutten av sitt liv henlevde Ibn Khaldun i Kairo som professor. Han døde i 1406.

Som jeg har understreket tidligere utgjør den religiøse ramme i en viss forstand den ytterste forståelsesramme for en kultur. Det kan være verdt å innlede fortolkningen av Ibn Khaldun med å gjengi åpningsordene i Muqaddimah som viser hans Gudsoppfatning: "Priset være Gud! Han er kraftfull og mektig. I sin hand holder Han kongelig autoritet og herredømme. Ham tilkommer de vakreste navn og attributter. Hans kunnskap er slik at intet, være det seg åpenbart i hemmelig hvisking eller latt usagt, forblir skjult for ham. Hans makt er slik at intet i himmel og på jord er for mye for ham eller unnslipper ham".

2. Historiens betydning.
Muqaddimah, eller den generelle introduksjon til verdenshistorien inneholder de allmenne prinsipper som ligger til grunn for den detaljerte beskrivelse av verdens gang. Den inneholder Ibn Khaldun's er at med ham kan vi for første gang tale om en virkelig sosiologi, en refleksjon over samfunnskrefter til forskjell fra en refleksjon over den politiske overbygning.

Utgangspunktet er betydningen av det historiske studium. Historisk lærdom søkes av lek og lærd fordi den åpenbarer årsakene til menneskenes handlinger. Ibn Khaldun skjelner mellom den overfladiske historie og den dypereliggende, årsakssøkende historie: "For på overflaten er historie ikke noe annet enn informasjon om politiske begivenheter, dynastier, og hendinger i den fjerne fortid, elegant presentert og krydret med ordspråk... Den indre mening til historien derimot innebærer spekulasjoner og et forsøk på å nå sannhet, subtile forklaringer av årsaker og opphav til eksisterende ting, og dyp kunnskap om tingenes hvordan og hvorfor. Historie er derfor dypt rotfestet i filosofien. Den fortjener å bli kalt en del av den" [The Muqaddimah, s. 5.]

Her bryter Ibn Khaldun med den greske tradisjon for hvilket historieskriving aldri kom opp mot det rene filosofiske studium. For Ibn Khaldun blir historie en disiplin på like linje med de øvrige filosofiske disipliner.

Ibn Khaldun kritiserer sterkt tidligere historikere for deres manglende søken etter sannhet. "Det trengs kritisk innsikt til for å sortere ut den skjulte sannhet; det trengs kunnskap til for å legge sannheten bar og polere den slik at kritisk innsikt kan appliseres på den". [Ibid, s. 5.]

Om sitt eget verk er Ibn Khaldun full av ros. "Jeg valgte en oppsiktvekkende og original metode. I mitt verk, kommenterte jeg sivilisasjonen, urbaniseringen og de essensielle trekk ved menneskelig sosial organisasjon, på en måte som forklarer for leseren hvordan og hvorfor ting er som de er, og viser ham hvordan de menn som konstituerte et dynasti først kom ut på den historiske scene" [Ibid, s. 8.] Hans kritiske ånd er imidlertid levende på fellesskapets vegne: "Jeg ønsker at menn med lærd kompetanse og med kunnskap vil se på boken med et blikk og ikke met et slapt øye, og i det stille korrigere og overse de mistak de kommer på" [Ibid, s. 9.]

Den første bok av de i alt tre b øker i Kitāb al-‛Ibar inneholder de generelle prinsipper for en politisk filosofi og sosiologi.

3. Den menneskelige sivilisasjon. Ibn Khaldun identifiserer sitt emne slik: "Det skulle erkjennes at historie, faktisk sett, er informasjon om menneskelig sosial organisasjon, som igjen er identisk med verdens sivilisasjon". [Ibid, s. 35.] Den virkelige forstående historie omhandler slike ting som primitivitet og sosiabilitet, gruppefølelse, og de forskjellige måter som en gruppe får makt over en annen på. Den handler om kongelig autoritet og de dynastier som resulterer fra den. Den handler også om de forskjellige levemåter en befolkning lever under, videre behandler den vitenskapene og de håndverk som konstituerer den menneskelige kultur.

Det historiske prinsipp en sannhetssøkende historiker må følge er det å søke tingenes essensielle natur så vel som deres aksidensielle, tilfeldige egenskaper og utslag. Ved å erkjenne tingenes natur kan han skille sant fra usant i konkrete historiske beretninger. Undersøkelsen av den menneskelige sosiale organisasjon tjener som grunnlag for å bedømme om konkrete rapporter kan være sanne eller ikke. Vitenskapen om den sosiale organisasjon blir grunnvitenskapen for historisk kritikk. Det Ibn Khaldun forespeiler er en art sosiologi som tjener til å avkrefte eller bekrefte sannsynligheten av historiske rapporter.

Ibn Khaldun er fullt oppmerksom på at han er i ferd med å grunnlegge en ny vitenskap. "Emnet er på ett vis en uavhengig vitenskap med sitt eget særegne objekt, dvs. menneskelig sivilisasjon og sosial organisasjon. Den har også sine spesielle problemer - nemlig å forklare etter tur de betingelser som knytter seg til sivilisasjonen". [Ibid, s. 38-9.]

Ibn Khaldun skjelner eksplisitt mellom denne nye vitenskap og tidligere disipliner. Den tilhører ikke området for retorikken og heller ikke området for den politiske vitenskap slik det tidligere ble forstått, for "politikk beskjeftiger seg med hjemmets administrasjon eller byens i samsvar med etiske og filosofiske prinsipper". [Ibid, s. 39.] Ibn Khaldun nevner Aristoteles som en viktig forfar, men heller ikke han fattet emnet i dets fulle omfang og diskuterte bare deler av det.

Den vitenskap som Ibn Khaldun forestiller seg omfatter 6 punkter:
  1. Studier av menneskelig sivilisasjon rent generelt, de forskjellige typer og områder av jorden som er sivilisert.
  2. Om ørken sivilisasjoner, basert på nomader, inkludert en rapport over stammene og de forskjellige primitive kulturer.
  3. Om dynastier, kalifatet, om kongelig autoritet og de forskjellige måter som mennesket ordnes i maktforhold på
  4. Om den bofaste sivilisasjon og om byer
  5. Om håndverkene, måtene menneskene skaper seg et levebrød på
  6. Om vitenskapene, deres opphav og omfang

Den vitenskap som Ibn Khaldun forestiller seg omfatter altså både den sosiale organisasjon, den politiske organisasjon og den kulturelle organisasjon av et samfunn. Det dreier seg om en ny vitenskap om menneskets siviliserte liv i dets fulle bredde.

Utgangspunktet for den nye vitenskap er det faktum at menneskelig sivilisasjon er en nødvendighet. Den bunner i det forhold at mennesket trenger mat for sin opprettholdelse og til å sikre føden trengs det samarbeid. Opphavet til den menneskelige sosiabilitet er dets behov for føde. Den enkelte er ikke i stand til å sikre seg den føde som er nødvendig, og han må tre i samarbeid med andre.

Et annet utspring for den menneskelige sosiabilitet er behovet for forsvar. Sammenlignet med andre vesener er mennesket svakt, og det må slutte seg sammen for å verne seg mot indre og ytre fiender. Mennesket har en styrke og det ligger i dets evne til å tenke, ved hjelp av den skaffer det seg kunstige forsvarsmidler som ikke er gitt dyrene. Evnen til å tenke gir i sin tur opphavet til håndverkene som er nødvendige for eksistensen.

Men menneskene har et problem som dyrene ikke har, det gjelder den interne aggressivitet, dette at mennesker går løs på hverandre med våpen i hånd. Fra dette forholdet deduserer Ibn Khaldun nødvendigheten av en tilbakeholdende makt, nødvendigheten av autoritetsrelasjoner mellom mennesker. En person må bli gitt makten i et samfunn for å holde de andre i sjakk. "Dette er meningen til kongelig autoritet" [Ibid, s. 47.]

Den kongelige autoritet er en naturlig kvalitet som hefter ved det menneskelige samfunn, fordi det er en nødvendig kvalitet som må til for å holde menneskene i sjakk, og fra å gå løs på hverandre. Denne deduksjon av den politiske autoritetsrelasjon minner på punkter om den senere tenker Thomas Hobbes' deduksjon av makten i et samfunn.

Ibn Khaldun har videre uttalelser som foregriper Marx. "Det skulle erkjennes at forskjeller i forhold mellom folk er resultatet av de forskjellige måter de gjør seg et levebrød. Sosial organisasjon gjør dem i stand til å samarbeide mot dette mål og til å starte med livets enkle nødvendigheter, før de kommer til behageligheter og luksus". [Ibid, s. 91] Noen folk lever da av jordbruk og er bofaste og får en sosial organisasjon tilpasset disse forhold. Andre lever av husdyrhold og må søke beiter og ledes til et nomadisk liv med sine spesielle sosiale former. De sistnevnte kommer aldri ut over et primitivt levesett fordi hele deres dag går med til å sikre nødvendigheter. De bofaste derimot får overskudd nok til å bygge en sivilisasjon med byer, veier og vanningsanlegg. Ibn Khaldun har en teori om at nomadelivet går forut for det fastboende liv. Aspirasjonen til nomadene er å bli fastboende, men deres levevilkår hindrer dem fra å oppnå denne status. For de fastboende er imidlertid livet godt nok og de har ingen aspirasjoner til å bli nomader.

Fra forskjellene i levevilkår deduserer Ibn Khaldun andre forskjelliger mellom fastboende og nomader. Nomadene er f. eks. mer naturlig gode enn de fastboende, dette skyldes at de sistnevnte er mer opptatt av luksus og velvære, mens nomaden har et naturlig forhold til slike ting. Videre er nomadene mer naturlig modige enn de fastboende. De fastboendes vante akseptasjon av lover gjør dem mindre resolutte og motstandsdyktige.

4. Gruppefølelse. En viktig kategori som Ibn Khaldun innfører som forklarende er kategorien "gruppefølels". Det som holder en stamme, et folk sammen er en enestående gruppefølelse. Denne gruppefølelse stammer i siste instans fra blodsfellesskap. "Respekten for blodbånd er noe naturlig mellom mennesker, med de sjeldneste unntak. Den fører til kjærlighet for ens slektninger og en følelse av at intet ondt skal tilstøte dem". [Ibid, s. 98] Denne følelse er bundet til følelse av skam hvis noe ondt overkommer en som står en nær og en selv har anledning til å avverge det. Klienter og allierte står i den samme posisjon.

Lederskap skjer alltid innenfor en felles gruppefølelse innen et folk. Den er leder som er i stand til å vekke den største gruppefølelse. Lederprestisje er alltid en følge av personlige kvaliteter. Det at en "dynasti", et "hus", blir etablert skyldes alltid at vedkommende som etablerer det kan telle høytstående personer blant sine aner. Hvor høyt et dynasti blir vurdert er alltid en følge av hvor høy gruppefølelse det kan mobilisere. Et lederskap er således avhengig av to faktorer: egenskaper hos lederen og den gruppefølelse han er i stand til å mobilisere. Prestisje er en tilfeldig kvalitet som knytter seg til en person. Den oppstår plutselig og den dør hen like plutselig. Et dynasti bevarer sin prestisje i høyden fire generasjoner. Dette skjer ut fra følgende sosiologiske mekanisme: "Byggeren av familiens ære vet hva det kostet av å gjøre arbeidet, og han beholder de kvaliteter som skapte hans ære og bevarte den. Sønnen som kommer etter ham hadde personlig kontakt med sin far og lærte på denne måten disse ting fra ham. Han er imidlertid underlegen på denne måten at en person som lærer gjennom studium er underlegen en som kjenner dem fra praktisk erfaring. Den tredje generasjon må være fornøyd med imitasjon og i særdeleshet med å stole på tradisjonene. Dette medlem er underlegen det av andre generasjon, i den grad en person som stoler på tradisjonen er underlegen en som stoler på uavhengig dømmekraft". [Ibid, s. 105.] Den fjerde generasjon har tapt all kontakt med sine forfedre og tror at styresettet opprettholdes av vane alene. Han fjerner seg fra dem hvis gruppefølelse han er avhengig av og blir til slutt stående alene med sin forfedredyrkelse uten at det er noen levende gruppefølelse innblandet.

Det mål som gruppefølelsen har for seg er kongelig autoritet. Dette fordi gruppefølelsen er grunnlaget for fellesskap, for felles forsvar, for utøvelse av felles rettigheter osv. Gruppefølelsen er kort sagt grunnlaget for enhver sosial aktivitet. Kongelig makt er makten innenfor en bestemt gruppefølelse og den innebærer retten til å styre med fysisk makt.

Det Ibn Khaldun gjør med sin teori om samspillet mellom lederskap og gruppefølelse er å utarbeide teorien for karismatisk lederskap i moderne formulering (Weber).

5. Autoritet. Det neste emnet som får utførlig behandling av Ibn Khaldun er den kongelige autoritet. Utgangspunktet er at kongelig autoritet bare oppstår som følge av en sterk gruppefølelse sentrert omkring en person. Et dynasti som er fast etablert kan for en tid dispensere avhengigheten av en gruppefølelse. Det som holder dynastiet sammen er enten profetisk autoritet eller sannferdig propaganda. Religiøs propaganda gir det kongelige dynasti et annet ben å stå på i forhold til gruppefølelsen hvorved det kan utvide sin makt. Men den religiøse propaganda kan ikke materialiser seg i makt uten gruppefølelse, så i siste instans er dynastiet avhengig for sin autoritet i en felles gruppefølelse.

En gruppefølelse med sitt senter i et dynasti har bare råderetten over et visst territorium. Gruppefølelsen er alltid sterkest ved sentrum og minker mot ytterkantene. Dette gjør at et dynasti bare når en viss utbredelse for så å støte mot uimotståelige grenser. Størrelsen av et dynasti, omfanget av dets territorium og lengden dets varighet, er avhengig av den numeriske styrke til dets tilhengere. Og grunnen til det er at autoriteten i siste instans er avhengig av gruppefølelsen og denne er igjen avhengig av hvor mange som støtter den.

Et dynasti gjennomgår en utviklingshistorie. Denne historie har fem trinn ifølge Ibn Khaldun. Det første trinn er kjennetegnet av suksess. Dynastiet knekker all opposisjon, det samler all gruppefølelse i kraft av sin overlegne ledelse av folket med hensyn til ære og til det å samle inn skatter på en fornuftig måte, i måten å forsvare folkets rettigheter på osv. Det andre stadium er kjennetegnet av at herskeren krever all makt for seg selv og søker å utelukke folket i deltagelsen av makten. Han samler all ære og makt omkring seg selv. Det tredje stadium er kjennetegnet av velvære og fritid og ro hvor fruktene av den kongelige autoritet nytes. Denne perioden er kjennetegnet av bygging av store monumenter og offentlige bygninger, der herskeren investerer sin ære og opphøydhet. Det fjerde stadium er kjennetegnet av ro og tilfredshet. Herskeren er fornøyd med hva hans forgjengere har oppnådd og søker mest mulig å følge i tradisjonelle fotspor. Det femte stadium er kjennetegnet av forødelse og sløsing. Nå inntrer perioden av overdreven luksus. Herskeren begynner å søke kontakt med de lavere elementer i samfunnet. Han forskjertser sitt forhold til sine følgesvenner og ruinerer på den måten det grunnlaget som ble lagt av hans forfedre. "På dette stadium blir dynastiet grepet av senilitet og en kronisk syke som det aldri klarer å kvitte seg med, for hvilket det aldri kan finne noen kur og, til slutt, blir det ødelagt". [Ibid, s. 142]

Korresponderende til disse stadier i dynastiets utviklingshistorie er den makt som respektive "sverdet" og "pennen" har. I de tider da dynastiet etablerer seg har sverdet stor makt, mens i de tider da dynastiet er etablert og fred og orden hersker, da har "pennen" stor makt, fordi den er midlet til å gjennomføre og føre overoppsynet med de forskjellige funksjoner som dynastiet utøver i sin fredfulle periode.

Det som fører til dynastiets fall - og i siste instans til sivilisasjoners fall - er urettferdighet. Med urettferdighet skal da ikke bare forstås urettmessig inngripen i en annens eiendom. Enhver som legger hånd på en annen manns eiendom, eller presser krav mos ham, eller pålegger ham en plikt som er utilbørlig, bidrar til urettferdigheten. Det som er nødvendig for å bevare rettferdigheten er bevarelse av 1) religionen, 2) sjelens liv, 3) intellektet, 4) avkom og 5) eiendom. Urettferdigheten inneholder i seg kilden til ødeleggelse av sivilisasjonen og derfor er det overordentlig viktig at den blir forbudt.

6. Arbeid og kapital. Ibn Khaldun gir et utkast til en økonomisk basert filosofi. Utgangspunktet for denne filosofi er at mennesket søker å erverve seg ting. Men i og med at alle søker å erverve seg ting oppstår en knapphet på goder, alle kan ikke få alt. Dette gir opphave til bytterelasjoner i det sosiale og økonomiske liv. Fro å få noe, må man bytte med noe annet. Bytterelasjoner blir således fundamentale for sivilisert liv.

Men bytterelasjonene er basert på en dypere distinksjon mellom det som er nødvendig for å opprettholde livet (leveomkostninger) og det som gir overskudd (profitt) for fortsatt bytte. Vi kan si at mennesket får en gratis profitt fra naturen når det høster sine åkrer, men dette er i seg selv ikke tilstrekkelig for å gi den profitt som er nødvendig for bytterelasjoner. Derfor må vi skjelne mellom leveomkostninger og ekte profitt. "Menneskets profitt vil omfatte dets leveomkostninger, hvis den korresponderer til dets nødvendigheter og behov. Den vil utgjøre kapitalakkumulasjon, hvis den overskrides og er større enn behovet". [Ibid, s. 297] Og så følger følgende viktige sats hos Ibn Khaldun: profitt er alltid en følge av menneskelig investert arbeid. "Det blir således klart at vinninger og profitt, fullstendig eller for størstedelen, er verdier realisert gjennom menneskelig arbeid". [Ibid, s. 298] Ibn Khaldun foregriper her hele arbeids- og verditeorien til Karl Marx.

Det er tre hovedmåter å sikre profitt på. Den basiske måte er gjennom jordbruk, den sekundære gjennom håndverk og den tertiære gjennom handel.

Ibn Khaldun's teori om arbeidet som opphavet til samfunnsmessige verdier er knyttet til en teori om forholdet mellom lag eller klasser i samfunnet. For Ibn Khaldun har observert at det er en sammenheng mellom de høyere lag i samfunnet og kapitalakkumulasjon. Det som tilhører de høyere lag har lettere for å smale seg kapital enn andre høyere profitt. Den som tilhører de høyere lag får arbeid fra de av lavere lag uten å gi noe til gjengjeld og på denne måten øker han sin profitt.

"Hver klasse blant innbyggerne i en by eller en sivilisasjonssone har makt over klassene som er lavere enn den selv. Hvert medlem av en lavere klasse søker støtte hos klassen av en høyere orden, og de som får slik støtte blir mer aktive blant folket enn andre proporsjonalt med den profitt de får ut av det" [Ibid, s. 306]

Den innsikten som Ibn Khaldun her er nær ved å formulere er at kapitaldistribusjonen i et samfunn har nær sammenheng med klasseforholdene i dette samfunnet. Samfunnet er sosialt og økonomisk inndelt i klasser og den kapital som tilkommer hver enkelt klasse er avhengig av hvilken posisjon det har i dette klassesystemet. Rudimentene til slike innsikter finnes hos Ibn Khaldun.

Videre ser Ibn Khaldun meget klart at spørsmålet om klasse i et samfunn er nøye forbundet med spørsmålet om makt i vedkommende samfunn. "Det å bestemme klassetilhørighet impliserer innflytelse og makt". [Ibid, s. 306]

7. Konklusjon. Det som er det nye, betydningsfulle og store ved Ibn Khaldun er at han ser samfunnet som en helhet som et system av økonomiske, sosiale og politiske krefter. Den tidligere filosofi hadde sett det som et system av politiske relasjoner utelukkende og neglisjert de sosiale og økonomiske aspekter. Det at samfunnet blir sett på som et komplisert system på ulike nivåer medfører en helt annen betraktningsmåte på samfunnet som helhet. Det fremtrer som bestemt av ulike faktorer med en ulik grad av innflytelse over helhetens resultat.

sum


Se også Ibn Khaldun: Discourse of the Method and Concepts of Economic Sociology
© 1983 A. M. Al-Araki. ISBN 82-570-0743-9. Disseminate freely with this header intact.